Bestemor ble begravet i går… Kan fortsatt ikke helt tro at hun faktisk gikk bort før 100 års dagen sin. Det var liksom ikke helt henne. Hun går definitivt under kategorien ”surviver”, og etter å ha snakket om 100 års feiringen i ti år allerede var dette bare helt feil. Men jeg er veldig glad for at hun slapp å være sengeliggende lenge etter at hun fikk slag. Likevel er det utrolig trist.

Og så tenker man jo på alt man skulle ha gjort; tatt seg tid til å ringe oftere, besøke henne oftere og så videre. Hun var min bestemor, og hun var der hver dag gjennom mine første leveår da jeg bodde i Tromsø, og hun var der gjennom brev og besøk da jeg bodde i Sandefjord. Bestemor var en stilig dame, og en tøff dame, og det er spesielt vondt akkurat nå at hun aldri får se at jeg faktisk kommer i mål med Bipper.

Det var en fin begravelse med masse slekt og venner av familien. En dame på 100 år har ikke så mange gjenlevende venner igjen. Det minner meg på en historie fra et par år tilbake da en mann var innom Heraclum (omsorgssenteret leiligheten til Bestemor lå i) og slo av en prat med damene nede i dagligstuen: ”Har dere hørt at det er en dame her på Heraclum som er nesten 100 år og går til byen hver dag?”, spurte han. Bestemor kjente selvfølgelig ikke til denne gamle damen. Eller da Bestemor gled i snøen vinterstid og en journalist stoppet for å ta bilde og spørre om hvordan det var å være gammel og gå på glatta i Tromsø vinterstid. En slik fin dame som Bestemor kunne vel ikke vedkjenne seg at det skulle publiseres et bilde av henne i en mindre flatterende stilling i avisen, og kalte seg for Petra. Eller da en dame traff på Bestemor utenfor Heraclum en lørdag og lurte på om hun ville være med å drikke en kaffe, og Bestemor uten tvil måtte avslå. Hun hadde ikke på seg de høyhelte skoene sine og da kunne hun bare gå nordover. En ekte dame gikk da ikke på cafe uten sine beste klær på!

Jeg har fått arve noen fine gjenstander fra Bestemor fulle av minner. Spesielt glad er jeg for esken med brodergarn. Ikke kan jeg brodere, men det er ingen i hele verden (er jeg sikker på) som er flinkere til å brodere enn det Bestemor var. Nå skal Oda få garnet!

Oda hadde perlet et smykke som fikk være med Oldemoren i graven, og August de andre oldebarna som var tilstede løp og plukket markblomster som de hev ned i graven. Jeg var for første gang med på å bære kisten. Det var en spesiell, men også fin, opplevelse. Uten Bestemor hadde aldri jeg blitt født. Slik er slekters gang!