Finn frem tålmodigheten og drøm deg tilbake til 90-tallet. Dette er internett på Thon Linne hotell. Levert av selskapet Zlip (www.zlip.no). Ref. bloggen i går.

De ringte forresten og la igjen en melding på svareren til Olav i dag. Det var bra! Men fungerer dårlig å skylde på Telenor for egen leveranse. Ansvaret må
Man vel ta selv. Mener jeg da!

Kos dere med 5 rolige minutter!

Så finnes det MASSE løsninger tilgjengelig. Selvsagt for deg som bor i USA (hadde du trodd noe annet), men også for deg her hjemme.

La meg vise deg et lite knippe!

Operatører i USA og i økende grad over hele verden har tilbudt lokaliseringsløsninger for barns mobiltelefoner lenge. Telefonica i Spania lanserte en slik løsning for et par år siden og fikk over en halv million brukere i løpet av 6 måneder!

Her er noen lokaliseringsløsninger fra noen få operatører som du kan kikke på om du vil:

Nei - akkurat disse kan du ikke få her hjemme, men lokaliseringsløsingene under tilbys allerede av norske aktører (og har vært på markedet en stund):

Google Latitude kommer man jo ikke utenom når en diskuterer lokalisering. Lar deg lokalisere dine nærmeste, og alle andre du (eller for den saks skyld dine barn) skulle velge å inkludere i sitt lokaliseringsnettverk. Fungerer over alt - gitt at du har en kompatibel mobiltelefon selvsagt:

Men dersom du virkelig er på jakt etter noen innovative lokaliseringsløsninger som fungerer over alt og passer for både deg og minstemann, kan du ta en titt på disse:

Har forresten en noe shocking videopresentasjon av de GPS-skoene. Den bare MÅ du se:

Bipper omfatter også en LOKALISERINGSTJENESTE. Maksimalt 20 ganger per måned og maks tre ganger per dag kan foreldre ved behov posisjonere mobiltelefonen til barnet. Dette kan eksempelvis være hensiktsmessig dersom man ikke finner barnet og er utrygg, eller dersom man ikke finner mobilen (akkurat det å finne igjen mobilen har jeg benyttet meg av noen ganger....). Sikkerhet og trygghet er stikkord. Ikke overvåking.  

Er lokalisering noe nytt?

Spennende eller skremmende? Skremmende synes jeg! Kunne jeg av og til tenke meg å finne noen venner i nærheten for å ta en kaffe eller lignende sånn helt uplanlagt. Definitivt! Hadde vært kjekt da. I tillegg så er det jo en funksjon som jeg selv velger å skru på og av, og jeg klarer da som voksen å passe på min sikkerhet. Tror jeg da. Eller kan det bli en ukultur i det? Hmmm... Dessverre så kan jeg godt forestille meg at jeg - i alle fall for noen få år siden da jeg levde det glade studentlivet - fort ville kunne finne på å bruke den funksjonen uten helt å tenke meg om. I alle fall dersom alle andre gjorde det.

Diskusjonen rundt om lokalisering av barn er overvåking eller ikke, er spennende. Det er en viktig diskusjon. Diskusjonen av om umyndige barn skal ha mulighet til å selv bestemme om de fritt kan gi selvvalgte andre mulighet til å lokalisere seg selv, er vel så viktig. Ville jeg som 15 år gammel jente ha forstått den potensielle implikasjonen ved å la hele mitt Facebook nettverk på kanskje 300 personer kunne lokalisere meg? 

Jeg fikk en ny venn på Facebook i går. En skjønn guttunge på 9-10 år som heter "Ola". Ola og jeg hadde en felles venn (en kontorbyggkollega av meg), men Ola har jeg aldri møtt. Profilbildet hans viste ikke et barn, og av den grunn slo det meg ikke en gang at Ola kunne være et barn før etter en stund... Da en chattebeskjed fra Ola med "Hei" og tre smile fjes under dukket opp på skjermen...

Det skjer ganske ofte at jeg får 'Friend requests' fra personer jeg ikke kjenner, og jeg svarer alltid ja. Rart synes noen, men det er et veldig gjennomtenkt og bevisst valg. Silje BipperMom profilen min har etterhvert blitt en mer eller mindre åpen personlig profil. Et valg som tvang seg frem etterhvert som Facebook nettverket mitt ble stort og komplekst med både nære venner, naboer og familie, og businesskontakter, tilfeldige kontakter og venner/kontakter fra oppveksten og ulike faser i livet. For å være sikker på at profilen ikke hadde privat informasjon slettet jeg faktisk hele min første profil, og bygget opp en helt ny profil en gang i vinter. Etter å først ha brukt en halv dag på å gå igjennom hele veggen min bakover i tid og ikke ha kommet halvveis en gang, ble dette løsningen. 

Men tilbake til Ola som var i gang med Facebook chat. Jeg satt på kontoret og var midt i å gjennomgå myBipper, og Ola befant seg trolig hjemme på gutterommet. Smilefjenese fortsatte å dukke opp på skjermen min. Hva skulle jeg gjøre nå? Ignorere 9-åringen, eller svare? Begge deler virket like galt. Jeg skulle kanskje ikke ha blitt venner med ham i utgangspunktet, men jeg sier ja til alle. Det var i alle fall planen... Jeg valgte å svare. 

"Hei," skrev jeg, og slang på et smilefjes jeg også. "Ser at vi kjenner 'Damen' begge to" skrev jeg videre, og spurte deretter "Er du kompis med 'Sønnen hennes' kanskje?". Ola bekreftet dette, og smilefjesene strømmet på. "Har du vært lenge på Facebook?" spurte jeg. "Ja," svarte Ola. Noen sekunder senere kom neste melding "I to timer". Jeg kunne ikke la være å le. Unger er så herlig åpne og naive. Å chatte med denne gutten på 9 år opplevdes ikke rett, men det opplevdes på ingen måte rett at han var på Facebook i utgangspunktet og ble venner med fremmede mennesker. 

"Ola" skrev jeg. "Jeg er mamma til tre barn. Vet mamma'en din at du er på Facebook?". Det visste hun ikke, men hun hadde snakket med ham om hvordan man skulle bruke internett. Det manglet ikke på regler tror jeg. Jeg bestemte meg for at jeg måtte si noe om det som mamma'en hans sikkert allerede hadde snakket med ham om og som jeg selv ville håpe at fremmede voksne mennesker som mine barn kanskje en gang ville komme i kontakt med på nettet ville si til dem. "Det finnes masse forskjellige mennesker på internett og på Facebook Ola," skrev jeg. "Det er ikke alle verken du eller jeg burde snakke med. Man må være veldig forsiktig når man er på internett, og man bør ikke chatte med fremmede". Dette visste Ola godt, sa han. Nå måtte han dusje, og vi sa "ha det". 

Jeg følte meg både nysgjerrig, usikker og litt redd. Jeg hadde nettopp chattet med en guttunge på 9 år som på ingen måte burde befinne seg på Facebook uten tilsyn, og definitivt ikke burde bli venner med eller chatte med fremmede voksne. At dette var en guttunge som tydelig hadde regler hjemme, gjorde meg ikke mindre bekymret. Foreldre flest (håper jeg i alle fall) bruker tid på å snakke med ungene våre om hva som er riktig og hva som er galt. Vi er opptatt av å guide dem gjennom barndommen, og å fortelle dem om hvordan de bør og ikke bør oppføre seg. For de fleste barn mangler det ikke på muntlige grenser. Heller ikke for denne guttungen. Men at det er en stor forskjell på våre muntlige grenser og hva ungene våre faktisk gjør, fikk jeg nettopp erfare. 

I mitt eget hjem har vi så store restriksjoner i forhold til nettbruk at jeg ikke tror barna er på Facebook eller chatter med fremmede på MSN helt enda, men kan jeg egentlig vite det? Hva skjer på stue-pc'en når jeg lager mat på kjøkkenet? Og hva med DS'en? Den har jo wifi den også... Nå som eldstemann om kun noen dager starter i 5. klasse ser jeg at det snart trolig er behov for en egen pc til henne. Både selve datamaskinen og internett er så viktige verktøy i dag at det er viktig at ungene blir trygge på og lærer seg disse tidlig. Balansegangen mellom å tilrettelegge for at de skal lære seg å bruke disse verktøyene og den tilgangen på alt som pc'en gir, synes jeg derimot er vanskelig. 

Jeg ønsker at barna mine tidlig skal lære seg programmer som Word, Excel og Powerpoint. De må gjerne også lære seg programmering (kanskje de da kan lære meg opp?). Jeg ønsker også at de skal lære seg å bruke internett på en god måte, og at de blir trygge på å håndtere den informasjonsjungelen som finnes og lærer seg å bruke nettsamfunn på gode og bevisste måter. Dette er kjempeviktig i dagens samfunn! 

Men at dette skjer av seg selv og uten grundig oppfølging og opplæring, tror jeg ikke. Jeg er nok den typen mamma som mener at det er vårt ansvar som foreldre å engasjere oss og være tydelige når det gjelder barnas digitale aktiviteter. Jeg mener at det er vår jobb å vite og følge med på hvordan ungene bruker nettet og på å snakke med dem om dette. At ungene raskt finner frem i en nettbasert verden er lille Ola et bevis på. Foreldrene til Ola tror jeg er engasjerte og våkne foreldre som kanskje til og med tror at vesle Ola ikke skjønner seg på Facebook, chatting og andre nettbaserte ting. Lille Ola kjenner nok trolig allerede til muligheten for Private Browsing som gjør at mamma og pappa ikke kan se hva han har gjort på nettet dersom de - som det anbefales fra de fleste hold - sjekker historikken med jevne mellomrom. Det er ikke så lett å være engasjert forelder i dag....

"Hei". Smiljefjes. Smilefjes. Smilefjes. Dukket det opp på skjermen min igjen i går. Det var Ola som ville chatte igjen. Hmmm. Jeg som trodde at jeg kanskje hadde fått ham til å tenke litt på at man ikke bør chatte med fremmede mennesker da vi chattet for et par dager siden. Nå tror jeg vel at Silje BipperMom er en av de tryggeste fremmede voksenpersonene et barn kan chatte med på nettet, men det finnes mange andre.... Jeg svarte ikke Ola denne gangen. Om det var rett vet jeg ikke, for jeg tror definitivt ikke at Ola ga seg før noen ville chatte med ham.

 

. . . stod hjemmetelefonen i trappeoppgangen rett ved siden av stuen. Hvis jeg skulle ringe spurte jeg om lov - slik alle vennene mine også gjorde. Oppringinger til meg ble svart på av den personen som befant seg nærmest telefonen, og det var en selvfølge å presentere seg både når en ringte andre og mottok samtaler. Folkeskikk ble det kalt!

kom brevene i postkassen. Den var ikke min, men familien sin, og hang grønn og fin på postkassestativet for alle boligene i gaten. På konvolutten stod det alltid navn på både mottager og avsender - for slik hadde vi lært at det skulle være. Hvis det ikke stod avsender på brevet, kunne jeg være sikker på at jeg fikk nysgjerrige spørsmål.

fikk jeg ikke telefon på rommet. Det var et ikke-tema, og egentlig var det ikke særlig enkelt å få til heller. På den tiden - helt frem til jeg fikk mobil i 1998 - var telefonene der jeg bodde avhengig av telefonuttakene i veggen, og disse var på ingen måte  standard for alle rom. At telefonen var en fellestelefon som ble brukt av alle i familien gjorde at mamma og pappa godt visste hvem jeg kommuniserte med. Det var ingen hemmelige kontakter de ikke visste om. 

var telefontiden avgrenset til mellom 08 og 22 - og da var egentlig tidsgrensene strukket langt. Å ringe utenom den tillate perioden var strengt tatt umulig (med mindre jeg snek meg ned til telefonen for å ringe til en venn etter at mamma og pappa hadde lagt seg. Men - vel  vitende om at en slik midt-på-natten telefon trolig ville bli besvart av en sint pappa som ble vekket opp - så skjedde jo aldri det...).

opplevde jeg ikke at jeg hadde strenge grenser for telefonbruk. Ikke strengere enn noen av vennene mine i alle fall. Hvem jeg snakket med begrenset seg selv - nettopp fordi telefonen var en familietelefon. Når jeg brukte telefonen ble også begrenset av seg selv. Vår hustelefonen stod midt i hjertet av hjemmet, og det gjorde alle andre sin også. Det skal mye til før jeg ringer noen etter kl 22 - også i dag! Hvor mye jeg kunne sitte og tyte med venner var det tydelige grenser for. Regningen var viktig, men det var også det å være tilstede sammen med andre. Jeg fikk klar og tydelig beskjed dersom noen andre i familien måtte ringe eller mente at jeg hadde snakket for lenge:  "Du har snakket lenge nok nå," kunne pappa murre i bakgrunnen.

var verden ganske liten og enkel. Mamma og pappa visste - stort sett - hva som skjedde. Det var ingen hemligheter i forhold til hvem jeg lekte med eller  snakket med, og  mamma og pappa visste egentlig alltid hvor jeg var. Ringte noen de ikke kjente kunne jeg være sikker på å få spørsmål som: Hvem var det? Hvor gammel er han da? Hvor bor han hen? Hvem er foreldrene hans? Det samme gjalt brev. Da jeg var liten kom brevene i postkassen og ikke på en datamaskin. Mamma og Pappa visste både hvem jeg fikk brev fra og hvem jeg sendte brev til (de måtte jo betale for portoen...), og fulle adresser stod på konvoluttene.

Da jeg var liten...

var det faste rutiner for alt:

Også da jeg var liten...

fant vi på skøyerstreker, testet grenser og lurte foreldrene våre. Åpen Linje var populært. Husker dere den eller? Det å kunne ringe inn til en fellessamtale med mange mennesker der ingen visste hvem de andre var eller hvor de bodde. Kjemmespennende! Til faste tider kastet vi oss på syklene våre, og syklet ned til den røde telefonkiosken ved butikken. Fra denne ringte vi ÅpenLinje.

Stort sett snakket vi med voksne menn som syntes det var spennende å snakke med smårips som oss (spennende da, men skikkelig ekkelt å tenke på nå!).  Men da jeg var liten var denne kontakten helt ufarlig. Disse mennene visste ikke hva vi het, hvor vi bodde eller noe nummer de kunne treffe oss på. Det var spennende, men likevel helt ufarlig. Kontakt utenfor den røde telefonboksen der 5-6 jenter stod stuet sammen rundt et tungt telefonrør var helt uaktuelt, og helt umulig. Det var ikke et tema en gang! 

Da jeg var liten...

var det helt naturlig for både meg og vennene mine at foreldrene våre engasjerte seg. De visste stort sett alltid hva som foregikk, uten at det innebar at vi ikke hadde privatliv. Innholdet i brevene de postet for meg var hemmelig, og det var også innholdet i brevene jeg fikk - selvsagt! Hvem jeg snakket med på telefonen visste de stort sett alltid, uten at det betydde at de visste hva som ble sagt. Rett ved siden av trappen der hjemmetelefonen stod var det et bad som jeg tok med meg telefonen inn på for å få snakke i fred. Det fungerte det! 

Verden var liten og mulighetene avgrenset av teknologien. Samtaler om rett og galt og grenser var mange, og grensene var enkle å følge med på for foreldre. De visste hva som foregikk!

Jeg husker godt min barndom, og jeg opplevde den som trygg og god. Den var beskyttet - ja  - men ikke mer enn for andre barn. Jeg hadde grenser. Jeg hadde ansvar og jeg hadde  privatliv. Jeg testet grenser og jeg gikk på trynet (og lærte av det!). Akkurat slik det skal være. Barna skal ikke vokse opp i beskyttede bobler der de ikke møter den virkelige verdenen. Det gjorde ikke vi, og det skal heller ikke de gjøre. Men da jeg var liten var det få muligheter til å gjøre veldig farlige feil. Nettopp fordi verden var slik den var.

ønsker jeg alt det beste i verden for ungene mine. Jeg vil at de skal bli gode, sterke og selvstendige mennesker som tar riktige valg og beslutninger. Det er min jobb og mitt ansvar som deres mamma å guide dem i riktig retning og å sette de grensene for dem som jeg mener er riktige. 

Jeg ønsker ikke å være en mamma som overbeskytter mine barn. Det tror jeg heller ikke at jeg er. Jeg ser en annen vei når 6-åringen henger opp ned i toppen av treet. Jeg har heller plasterpakken klar enn å nekte dem å sykle fort ned bakken (men hjelmen - den passer jeg på!). Da 6 åringen etter 5 minutter i badeland ikke var å se (fort gjort dersom en snur seg bort et lite øyeblikk...), gikk jeg rolig rundt å kikket til jeg fant ham et kvarter senere. Han satt strålende fornøyd på toppen av en sklie og ante fred og ingen fare. Ungene mine spiller dataspill og bruker internett, men kun i stuen og kun de spillene og nettstedene som vi sammen er enige om er gode. Snart kommer også min 10 år gamle datter til å få sin egen Facebook profil - rett og slett fordi mange av vennene hennes har fått det. Men Facebook profilen hennes skal vi ha åpenhet om hele veien. Jeg mener at hun er for ung til noe annet!

mener jeg at det er mitt fordømte ansvar å engasjere meg og å være tilstede. Det er mitt ansvar som mamma til tre barn å holde meg orientert om hvem de er sammen med og hva de holder på med. Det er mitt ansvar å sørge for at de får gjøre sine egne erfaringer og gå litt på tryne av og til, men innenfor forsvarlige rammer. Men å sette disse rammene er på ingen måte lett i dag. For mine foreldre var det så utrolig mye enklere fordi rammene var definert av teknologien og verden selv.

Med Bipper er det ganske enkelt det jeg har forsøkt på. Å utvikle en løsning som gjør det enkelt for foreldre å definere grenser på samme måte som de grensene jeg selv og alle mine venner vokste opp med. De var helt naturlige for 20 år siden, men i dag nesten umulig å sette.

Kanskje er jeg en gammeldags mor - selv med mine unge 32 år - som mener at barn skal vokse opp med rammer. Dette gjør dem trygge. Som mener at dialogen ikke erstatter oppfølgingen. Som mener at barn skal læres opp til å få filter i hodet  men at de ikke er født med det.

Karanba, Karanba, Karanba! Vi vant kvartfinalen som ble spilt kl 11 i går etter en alt for nervepirrende kamp som endte 2-1 etter ekstraomgang, og 4-1 i semifinalen. Nå er vi i finalen, og om en liten stund setter vi kursen mot Ekeberg igjen. Finalen sendes direkte på tv kl 17. Følg med!

Fantastiske resultater, men mest av alt gleder jeg meg over gutta og på Tommy's vegne. Jeg er så stolt over å få være med på laget og så utrolig glad for at vi kan hjelpe. Ekstra kjekt er det å se at Håkon og Christian (Tele2 sjefene) blir like engasjert og rørt som oss.

At JEG skulle bli like engasjert av fotballen som av Tommy's idealisme og guttas enorme glede over det Karanba gir dem, hadde jeg ikke trodd, men jeg er på god vei mot å bli fotballfan selv tror jeg...

Bipperne tilbrakte hele dagen på Ekebergsletta for å heie på Karanba’s to lag som gjør en strålende innsats under Norway Cup.  Vi stilte opp med Bipper/ Karanba bannere og flagg i tillegg til haugevis av Karanba/Bipper/Tele2 drakter som ble revet bort av ivrige fans, gamle som unge. Til og med Bippers motstandere, deres foreldre og selv dommere (etter kampene…) sikret seg disse.

Det var kjempeartig å få møte alle spillerne og ta del i deres glede, ikke bare for å vinne, men for spillet og opplevelsen. Deres entusiasme er smittende og deres evne til og underholde imponerende. Det var også utrolig hyggelig å se Tommy igjen. Tommy  -  jeg beundrer virkelig ditt pågangsmot og din stå-på-vilje!!! Jeg vet så utrolig godt selv hva som kreves i idealisthverdagen. Man jobber døgnet rundt og har liten eller ingen lønn - men man opplever en enorm glede og inspirerende hverdag. På mange måter savner jeg dette i den businesshverdagen jeg nå har, men det å få ta del i Karanba-livet gir meg denne fantastiske følelsen igjen. Jeg skal gjøre det jeg kan for å hjelpe Karanba videre. Og det håper jeg at flere vil være med på!

Karanba er, for de som ikke kjenner historien, et intiativ som ble startet av Tommy Nilsen, en tidligere norsk profesjonell fotballspiller. En alvorlig kneskade satte en stopper for fotball karriereren og han bestemte seg for å sette kursen mot Brasil.

Her starter han Karanba da han ser det som en livsoppgave å gi noe fornuftig tilbake til fotballen som har gitt ham alt. Målet er å tilby fattige gutter i Rio’s favela som ikke gis en fremtid en mulighet for en og han finansierer tilbudet av egen lomme. Etterhvert knytter han til seg flere ressurser til å hjelpe ham realisere drømmen om et permanent senter hvor han kan trekke ungdommene ut av favelaen til skole og fotball. 

Det var i juni i fjor at Christian ringte - nesten helt out of the blue. Han hadde fått høre om meg i et jobbintervju av en person som kjente til Bipper fra Venture Cup på NHH, og syntes det var  spennende. Tele2 så at flere og flere barn ble mobilbrukere, og hadde begynt å fa masse spørsmål fra foreldre som lurte på hvordan de skulle forholde seg til barn og mobil og ba om løsninger som ga bedre kontroll.

På dette tidspunktet var Bipper en liten mygg. Vi hadde ingen prototype, men var i gang med utviklingen og hadde store ambisjoner og høyt tempo. Kun en drøy måned tidligere hadde vi vært på randen av konkurs (den finanskrisen var tøff ja...) og jeg og Olav løp i banken for å ta opp lån  -  backet av noen snille personer som hjalp til med å skaffe noen få hundre tusen kroner i kassen (og da var vi i null!). Et par uker senere var økonomien trygg igjen. SparebankenVest og en privat engelinvestor hadde sikret at vi kunne gjenoppta utviklingen igjen.

Og da ringte Tele2! En telefonsamtale ble til et møte, som ble til et nytt møte, som ble til en intensjonsavtale, deretter en kontrakt, en IFU med Innovasjon Norge, masse arbeid for begge parter rundt utviklingen og til slutt et ferdig produkt. 

Det har vært en lang reise, men nå er vi i mål! Endelig! Tele2 har vært en kritisk viktig partner for oss det siste året. Sammen med Tele2 lanserer vi nå abonnementet Tele2 Bipper - som inkluderer alle Bipper's tjenester - på markedet i Norge. I en del måneder er dette samarbeidet eksklusivt, og jeg kan love at dere vil se oss i mediene! Spennende er det selvsagt at vi kontaktes av mobiloperatører både i Norge og over hele verden som også vil ha Bipper. 

Det er spennende, spennende tider nå!

Da er Karanba i gang og lagene vant alle sine kamper første dag. Den ene hele 9-1!! Heia Karanba!

“Bipperne” har kommet inn fra Bergen og gleder seg til å følge alle kampene og spillerne utover uken. Vi oppfordrer ogs å alle andre til å ta turen til Ekeberg sletta. Dersom du blir med på å heie så skal du nok få en Karanba t-skjorte av oss :-)

Kampoversikt finner dere her.