Igjen er jeg oppe tidlig morgen for å komme meg til London og et veldig spennende møte med et stort mobil selskap der. Jeg møter Nils på Heathrow (han fløy familien sin hjem i helgen og stilte sporty opp på flyplassen i London tre dager senere. Konen til Nils fortjener minst tusen klemmer for å være like tålmodig som min mann!)

Taxien til kontoret til den store operatøren var langt mer kostbar enn vi forestilte oss. Hele 40 pund for knappe 15 minutter’s kjøring. Til sammenligning betaler vi bare 50 pund når vi senere drar helt til Gatwick - rundt en times kjøretur på motorvei???

Vi har et veldig bra møte som resulterer i at de ønsker en test mot en gruppe av deres kunder. Selvfølgelig fantastisk positivt, men igjen mer jobb i en allerede full-booket agenda…. Hjelp! Vi trenger flere folk! Nå!

Dette blir nok en sen kveld, og jeg lander ikke i Bergen før midnatt. Working 9 to 5? Hva er det  for noe??

Som dere ser på bildet er selvsagt den fantastiske vesken alltid med! Jeg digger den! Og til lunsjen kastet vi i oss hele fire Innocent. Kjenner dere dette selskapet? Anbefaler både produktene deres og selskapet som helhet på det varmeste. Hjemmesiden er kanskje ikke den kuleste designmessig, men les det som står der. Da smilier du! Og se på filmene fra generalforsamlingene. Da koser du deg!

I dag er en av de dagene der jeg føler at jeg lever på flyplasser! Jeg har akkurat kommet hjem fra London etter to dager på farten – til et tomt hus. Alf og ungene har alle ferie og har reist til Svigers på hytten.

For noen år siden, før jeg egentlig hadde fått erfare hvordan en jobb med mye reising var, drømte jeg om en arbeidshverdag som innebar reisevirksomhet. Jeg har i grunnen alltid likt å være travel, å det å reise gjør at en føler seg enda mer travel.

Men det er forskjell på å være travel og å være en reisemaskin. For det er det jeg føler meg som når en ny tur venter - en slags robot! Både hode og bein kjenner rutinene så alt for godt:

Denne siste turen min var det ikke Bergen-Oslo-Bergen som ventet, men London. Uken før det var det Madrid, og uken før det var det Roma og Nice. Det er kanskje ikke rart at jeg både føler at jeg lever i taxier, fly, på flyplasser og hoteller og i en liten svart trillekoffert med oransje lapp på og toalettmappe i?

Men klage skal jeg ikke! Det er gøy, selv om man kan bli litt lei av reisingen av og til. Det er mye reising! Gjett om jeg savner det gamle bonusprogrammet på innenlandsfly! Synes godt at man kunne få noen fordeler der som nesten daglig kunde…

Jippi!

Nå er de første reklamefilmene ferdig innspilt. Filmene skal brukes på web, og jeg tror det blir noen fine snutter om historien bak Bipper, barn og mobil, hva Bipper er og en film som viser hvordan Bipper fungerer. Jeg gleder meg til filmene er ferdig redigert og jeg får se det endelige resultatet. Det vil si - jeg gleder meg til at filmene er klare. Jeg gleder meg en god del mindre til å se meg selv på film...

Det er noe med det der å se og høre seg selv. Den stemmen jeg tror jeg har er definitivt ikke den samme som den stemmen jeg hører av meg selv på lydopptak. Rart det er egentlig. Og selv om andre kan komme å si at "å så flink du var", så er det eneste jeg selv klarer å se etter er de feilene jeg gjør. Faktisk så er jeg så lite glad i å se meg selv på film at jeg aller helst ungår det. Leeenge!

Høsten 1999 var jeg initiativtaker til en bok som ble gitt ut i Norge. Den het "Har du 2 sekunder?" og samlet personlige beretninger fra barn og unge over hele verden der de skrev om sine liv og tanker om fremtiden. Sammen med de unge skrev profilerte personer som Dronning Noor av Jordan, Anita Roddick, Dalai Lama og Arne Næss om hvordan de så på verden. Et prosjekt jeg er veldig stolt over å ha fått gjennomført. 

Grunnen til at jeg kommer på dette prosjektet akkurat nå er den videoen jeg har liggende i skapet hjemme og enda ikke har sett. Anne Grossvold (Redaksjon 21 på NRK) inviterte meg i studio for å snakke om prosjektet, og programmet varte en hel time. Helt siden Oktober 1999 har det ligget i skapet hjemme - urørt! Lurer på når jeg tørr å sette meg ned i sofaen for å se på filmen? Og da må jeg jo samtidig lure på når jeg tørr se på de opptakene som er gjort i dag...

Er det bare jeg som har det slik?

 Og så - helt til slutt - må jeg få skryte av to fantastiske mennesker. Ole Andre Sivertsen (som dere sikkert kjenner fra bl.a. Newton. En fantastisk programleder, men som nå befant seg BAK kamera) og hans kone Marte (en ildsjel som har tent enda flere branner i meg). Disse to gjorde en lang innspillingsdag så lett som den kunne bli, og fikk meg til å gløde enda mer.

Vi er så utrolig stolte av å være involvert i Karanba og få være med å støtte  dette fantastiske prosjektet som Tommy har dratt i gang. Da jeg så bildene av gutte etter den imponerende seieren i Gothia Cup fikk jeg frysninger på ryggen. Og tenk at de vant gull på min og Oda sin bursdag!!!

Jeg  gleder meg voldsomt til å møte alle sammen i Norge under Norway Cup i starten av august. Bli med du også! Kom til Ekebergsletta og hei på Karanba. De fortjener din støtte også!

Tommy, du gjør en kjempejobb!!! Her er den fine artikkelen med de flotte bildene.

Endelig noen feridager med familien. Den lovte solen dukker aldri opp (er det ikke slik at meterologene tar feil 45 % av tiden ??), men vi gleder oss uansett alle sammen til en flott dag på Tusenfryd. Her har vi også avtalt å møte Nils og Linda og tvillingene deres på 3 ½. Sammen raser vi rundt i parken til forskjellige karusseler, radiobiler, ballongferder, barnefly, eventyrstien og alle de andre flotte aktivitetene.

Mye more for ungene og vi voksne gleder seg over smilende barn som får mange nye inntrykk og opplevelser. Dagen avsluttes ved bassenget, for duskregn og 16 grader skremmer ingen, til det har de det for gøy. Selv om barna er litt småskjelvende etter bading stopper ikke det dem fra å ta en iskrem til på vei ut porten…

Synes vel godt at parken kunne ha tilbudt familiebilletter slik de fleste andre fornøyelsesparker gjør i dag, men dersom man ikke lar dette irritere seg for mye er det meste veldig bra. Og – oppdaget jeg på nettet – NAF har et eget Tusenfryd tilbud for sine medlemmer. Koden får du på nettsiden til Naf.

Vel fremme i Oslo, og må bare få berømme Bølgen og Moi for fantastisk lunsj for barna. Barna fikk velge mellom hamburger, pizza og fisk, og valgte alle hamburger. De burgerne vi fikk servert var det beste jeg har sett av lunsj – eller middagsretter – til barn. Pomfritten var laget fra scratch. Burgerne var laget av ren kjøttdeig og alt ble servert med en liten salat.

Pris? 65 NOK per barn. Og det er det ikke noe å si på! Stor applaus til dere! 

Bestemor ble begravet i går… Kan fortsatt ikke helt tro at hun faktisk gikk bort før 100 års dagen sin. Det var liksom ikke helt henne. Hun går definitivt under kategorien ”surviver”, og etter å ha snakket om 100 års feiringen i ti år allerede var dette bare helt feil. Men jeg er veldig glad for at hun slapp å være sengeliggende lenge etter at hun fikk slag. Likevel er det utrolig trist.

Og så tenker man jo på alt man skulle ha gjort; tatt seg tid til å ringe oftere, besøke henne oftere og så videre. Hun var min bestemor, og hun var der hver dag gjennom mine første leveår da jeg bodde i Tromsø, og hun var der gjennom brev og besøk da jeg bodde i Sandefjord. Bestemor var en stilig dame, og en tøff dame, og det er spesielt vondt akkurat nå at hun aldri får se at jeg faktisk kommer i mål med Bipper.

Det var en fin begravelse med masse slekt og venner av familien. En dame på 100 år har ikke så mange gjenlevende venner igjen. Det minner meg på en historie fra et par år tilbake da en mann var innom Heraclum (omsorgssenteret leiligheten til Bestemor lå i) og slo av en prat med damene nede i dagligstuen: ”Har dere hørt at det er en dame her på Heraclum som er nesten 100 år og går til byen hver dag?”, spurte han. Bestemor kjente selvfølgelig ikke til denne gamle damen. Eller da Bestemor gled i snøen vinterstid og en journalist stoppet for å ta bilde og spørre om hvordan det var å være gammel og gå på glatta i Tromsø vinterstid. En slik fin dame som Bestemor kunne vel ikke vedkjenne seg at det skulle publiseres et bilde av henne i en mindre flatterende stilling i avisen, og kalte seg for Petra. Eller da en dame traff på Bestemor utenfor Heraclum en lørdag og lurte på om hun ville være med å drikke en kaffe, og Bestemor uten tvil måtte avslå. Hun hadde ikke på seg de høyhelte skoene sine og da kunne hun bare gå nordover. En ekte dame gikk da ikke på cafe uten sine beste klær på!

Jeg har fått arve noen fine gjenstander fra Bestemor fulle av minner. Spesielt glad er jeg for esken med brodergarn. Ikke kan jeg brodere, men det er ingen i hele verden (er jeg sikker på) som er flinkere til å brodere enn det Bestemor var. Nå skal Oda få garnet!

Oda hadde perlet et smykke som fikk være med Oldemoren i graven, og August de andre oldebarna som var tilstede løp og plukket markblomster som de hev ned i graven. Jeg var for første gang med på å bære kisten. Det var en spesiell, men også fin, opplevelse. Uten Bestemor hadde aldri jeg blitt født. Slik er slekters gang!