onsdag 11. august 2010

Da jeg var liten . . .


. . . stod hjemmetelefonen i trappeoppgangen rett ved siden av stuen. Hvis jeg skulle ringe spurte jeg om lov - slik alle vennene mine også gjorde. Oppringinger til meg ble svart på av den personen som befant seg nærmest telefonen, og det var en selvfølge å presentere seg både når en ringte andre og mottok samtaler. Folkeskikk ble det kalt!

Da jeg var liten...
kom brevene i postkassen. Den var ikke min, men familien sin, og hang grønn og fin på postkassestativet for alle boligene i gaten. På konvolutten stod det alltid navn på både mottager og avsender - for slik hadde vi lært at det skulle være. Hvis det ikke stod avsender på brevet, kunne jeg være sikker på at jeg fikk nysgjerrige spørsmål.

Da jeg var liten...
fikk jeg ikke telefon på rommet. Det var et ikke-tema, og egentlig var det ikke særlig enkelt å få til heller. På den tiden - helt frem til jeg fikk mobil i 1998 - var telefonene der jeg bodde avhengig av telefonuttakene i veggen, og disse var på ingen måte  standard for alle rom. At telefonen var en fellestelefon som ble brukt av alle i familien gjorde at mamma og pappa godt visste hvem jeg kommuniserte med. Det var ingen hemmelige kontakter de ikke visste om. 

Da jeg var liten...
var telefontiden avgrenset til mellom 08 og 22 - og da var egentlig tidsgrensene strukket langt. Å ringe utenom den tillate perioden var strengt tatt umulig (med mindre jeg snek meg ned til telefonen for å ringe til en venn etter at mamma og pappa hadde lagt seg. Men - vel  vitende om at en slik midt-på-natten telefon trolig ville bli besvart av en sint pappa som ble vekket opp - så skjedde jo aldri det...).

Da jeg var liten...
opplevde jeg ikke at jeg hadde strenge grenser for telefonbruk. Ikke strengere enn noen av vennene mine i alle fall. Hvem jeg snakket med begrenset seg selv - nettopp fordi telefonen var en familietelefon. Når jeg brukte telefonen ble også begrenset av seg selv. Vår hustelefonen stod midt i hjertet av hjemmet, og det gjorde alle andre sin også. Det skal mye til før jeg ringer noen etter kl 22 - også i dag! Hvor mye jeg kunne sitte og tyte med venner var det tydelige grenser for. Regningen var viktig, men det var også det å være tilstede sammen med andre. Jeg fikk klar og tydelig beskjed dersom noen andre i familien måtte ringe eller mente at jeg hadde snakket for lenge:  "Du har snakket lenge nok nå," kunne pappa murre i bakgrunnen.

Da jeg var liten ...
var verden ganske liten og enkel. Mamma og pappa visste - stort sett - hva som skjedde. Det var ingen hemligheter i forhold til hvem jeg lekte med eller  snakket med, og  mamma og pappa visste egentlig alltid hvor jeg var. Ringte noen de ikke kjente kunne jeg være sikker på å få spørsmål som: Hvem var det? Hvor gammel er han da? Hvor bor han hen? Hvem er foreldrene hans? Det samme gjalt brev. Da jeg var liten kom brevene i postkassen og ikke på en datamaskin. Mamma og Pappa visste både hvem jeg fikk brev fra og hvem jeg sendte brev til (de måtte jo betale for portoen...), og fulle adresser stod på konvoluttene.

Da jeg var liten...
var det faste rutiner for alt:
  • Spørre / gi beskjed dersom du går ut (en del faste plasser var fritatt for meldeplikten, men vi ga stort sett alltid beskjed)
  • Gi beskjed dersom planen for hvor du går endrer seg. Hvis du ikke får tak i mamma/pappa får å gi beskjed om endret plan kan i utgangspunktet ikke planen endres
  • Spørre om å bruke telefonen (etterhvert som jeg ble eldre falt den regelen bort, men reglene under vedvarte)
  • Ikke ringe noen etter kl 22
  • Alltid presentere seg ordentlig både når en ringer andre og når en svarer på telefonen
  • Passe tidsbruken på telefonen (det er dyrt å ringe, og du sperrer linjen for andre)
  • Ikke ringe telefontjenester for de var dyre (ja - de fantes da også. Både opplysningen, hva-er-klokken, samtalelinjer og gi-din-stemme tjenester)
Også da jeg var liten...
fant vi på skøyerstreker, testet grenser og lurte foreldrene våre. Åpen Linje var populært. Husker dere den eller? Det å kunne ringe inn til en fellessamtale med mange mennesker der ingen visste hvem de andre var eller hvor de bodde. Kjemmespennende! Til faste tider kastet vi oss på syklene våre, og syklet ned til den røde telefonkiosken ved butikken. Fra denne ringte vi ÅpenLinje.

Stort sett snakket vi med voksne menn som syntes det var spennende å snakke med smårips som oss (spennende da, men skikkelig ekkelt å tenke på nå!).  Men da jeg var liten var denne kontakten helt ufarlig. Disse mennene visste ikke hva vi het, hvor vi bodde eller noe nummer de kunne treffe oss på. Det var spennende, men likevel helt ufarlig. Kontakt utenfor den røde telefonboksen der 5-6 jenter stod stuet sammen rundt et tungt telefonrør var helt uaktuelt, og helt umulig. Det var ikke et tema en gang! 

Da jeg var liten...
var det helt naturlig for både meg og vennene mine at foreldrene våre engasjerte seg. De visste stort sett alltid hva som foregikk, uten at det innebar at vi ikke hadde privatliv. Innholdet i brevene de postet for meg var hemmelig, og det var også innholdet i brevene jeg fikk - selvsagt! Hvem jeg snakket med på telefonen visste de stort sett alltid, uten at det betydde at de visste hva som ble sagt. Rett ved siden av trappen der hjemmetelefonen stod var det et bad som jeg tok med meg telefonen inn på for å få snakke i fred. Det fungerte det! 

Verden da jeg var liten hadde naturlige grenser ganske lik de Bipper lar foreldre sette...
Verden var liten og mulighetene avgrenset av teknologien. Samtaler om rett og galt og grenser var mange, og grensene var enkle å følge med på for foreldre. De visste hva som foregikk!

Jeg husker godt min barndom, og jeg opplevde den som trygg og god. Den var beskyttet - ja  - men ikke mer enn for andre barn. Jeg hadde grenser. Jeg hadde ansvar og jeg hadde  privatliv. Jeg testet grenser og jeg gikk på trynet (og lærte av det!). Akkurat slik det skal være. Barna skal ikke vokse opp i beskyttede bobler der de ikke møter den virkelige verdenen. Det gjorde ikke vi, og det skal heller ikke de gjøre. Men da jeg var liten var det få muligheter til å gjøre veldig farlige feil. Nettopp fordi verden var slik den var.

Som mor...
ønsker jeg alt det beste i verden for ungene mine. Jeg vil at de skal bli gode, sterke og selvstendige mennesker som tar riktige valg og beslutninger. Det er min jobb og mitt ansvar som deres mamma å guide dem i riktig retning og å sette de grensene for dem som jeg mener er riktige. 

Jeg ønsker ikke å være en mamma som overbeskytter mine barn. Det tror jeg heller ikke at jeg er. Jeg ser en annen vei når 6-åringen henger opp ned i toppen av treet. Jeg har heller plasterpakken klar enn å nekte dem å sykle fort ned bakken (men hjelmen - den passer jeg på!). Da 6 åringen etter 5 minutter i badeland ikke var å se (fort gjort dersom en snur seg bort et lite øyeblikk...), gikk jeg rolig rundt å kikket til jeg fant ham et kvarter senere. Han satt strålende fornøyd på toppen av en sklie og ante fred og ingen fare. Ungene mine spiller dataspill og bruker internett, men kun i stuen og kun de spillene og nettstedene som vi sammen er enige om er gode. Snart kommer også min 10 år gamle datter til å få sin egen Facebook profil - rett og slett fordi mange av vennene hennes har fått det. Men Facebook profilen hennes skal vi ha åpenhet om hele veien. Jeg mener at hun er for ung til noe annet!

Som mor...
mener jeg at det er mitt fordømte ansvar å engasjere meg og å være tilstede. Det er mitt ansvar som mamma til tre barn å holde meg orientert om hvem de er sammen med og hva de holder på med. Det er mitt ansvar å sørge for at de får gjøre sine egne erfaringer og gå litt på tryne av og til, men innenfor forsvarlige rammer. Men å sette disse rammene er på ingen måte lett i dag. For mine foreldre var det så utrolig mye enklere fordi rammene var definert av teknologien og verden selv.
Med Bipper er det ganske enkelt det jeg har forsøkt på. Å utvikle en løsning som gjør det enkelt for foreldre å definere grenser på samme måte som de grensene jeg selv og alle mine venner vokste opp med. De var helt naturlige for 20 år siden, men i dag nesten umulig å sette.

Kanskje er jeg en gammeldags mor - selv med mine unge 32 år - som mener at barn skal vokse opp med rammer. Dette gjør dem trygge. Som mener at dialogen ikke erstatter oppfølgingen. Som mener at barn skal læres opp til å få filter i hodet  men at de ikke er født med det.

Noe annet mener jeg er uansvarlig!

1 kommentarer:

Sigrun sa...

Du skriver ut fra egen gode barndom. Men jeg synes vi alltid først skal ta hensyn til de barna som lider når vi lager ordninger for barn. En del foreldre er som kjent overgripere, voldspersoner eller ustabile alkoholikere.

Kort om meg

32 år. Lykkelig gift. Mamma til tre barn. Gründer av Bipper. Evig idealist. Alltid i brann. Stort sett lykkelig og full av energi.